Jeg tror de fleste folk ikke periode av livet når de tror mye av livets store spørsmål. Eller det kan ikke gjelde for alle. Jeg har i alle tilfeller hadde minst to ganger da jeg handlet dyp amatør filosof. Nå selvfølgelig er det ikke klart om jeg noensinne kom til noe av betydning. Ærlig talt, vet jeg ikke. Mine tanker hadde en tendens til å utarte eller snarere stoppe på voksne og en hypokonder versjon av relativt barnslige spørsmålet om hvilken er den verste sykdom, feil gule flekken og dårligere syn eller isjias. I stedet for å gi meg utviklingen av Kants kategoriske imperativ eller noe annet som den tyske filosofen kunne ha reist i hans monumentale verk, “Kritikk av sunn fornuft.” Jeg har mer eller mindre forlatt mine filosofiske vei nå, i øyeblikket. Nå er det selvsagt ingenting som sier at jeg ikke vil kaste meg inn i den slags tenkning igjen i dagens situasjon føles imidlertid fjernt.